Nye bilder | ||
Denne rulladen er enkel og genial, ikke minst til å ta med seg bort for eventuell oppvarming (kan også spises kald). Selv om julen er dominert av julemat (har av nøttepuddingen helt til dagene blir svarte), må det også annen mat til. Jeg lagde denne torsdag, og tok med meg det gjenværende da vi dro på familiebesøk fredag.
Mens Lillian Müller ikke greier bedre enn å servere kjøpeburgere fra Hälsans kök på TVNorges 4-stjerners middag (og fikk kikerterburgeroppskrift i retur fra Ole Martin), har jeg laget lavkarbogulasj etter oppskrift fra “The vegetarian low-carb diet cookbook” (jeg lager mat oftere enn jeg blogger her, må jeg få påpeke – skal skjerpe meg!).
“Hva spiser du?” “Hva kan jeg lage til deg?” “Hva bør jeg lage om jeg skal ha veggismat?” Typiske spørsmål, og jeg blir som regel svar skyldig. Jeg spiser godt, men er elendig på oppskrifter. (Det er nesten bare speilegg jeg lager uten kokeboka oppslått…)
Ikke er jeg en kjøkkenelsker heller. Stas å lage mat, men veldig tiltak å komme i gang.
Inspirert av min post om Meat free Monday, sprenger Ida grenser hver mandag.
I hagen har jeg et temmelig gammelt og slitent plommetre. Det er gammelt og anstrenger seg for å ikke knekke sammen. Like fullt bærer det hver høst en mengde deilige, velsmakende plommer.
Er det noe vi elsker her i familien, så er det pasta. Jeg har utpekt det til en av de store synderne som forårsaket at jeg måtte begynne på lavkarbo i utgangspunktet. Selvfølgelig har jeg hatt lyst på det en gang eller hundre i løpet av de siste fem månedene.
Lasagne og moussaka var på sitt mest populære (antar jeg) i min unge ungdom (ca). Som et alternativ til pizza var det dette mamma lagde når vi skulle ha noe ekstra godt på lørdagskveldene. Derfor er det fortsatt litt spesielt å spise disse rettene.
“Jeg har aldri tenkt på at knekkebrød faktisk må bakes,” uttalte en bekjent her forleden.
Som om veggis ikke legger begrensninger nok på matutvalget; nå skal maten også være lavkarbo.
Nei, nei, nei.
Norges statsbaner har fraktet meg fra a til å mange ganger i årenes løp. Jeg liker tog; du får slappet av, om det enn er med et blad, en bok, noe på øret eller i prat med reisefølget – eller noen du blir kjent med underveis. Ikke minst når en reiser med unger er toget et strålende tilbud, spesielt i de gamle togene. Det som opprinnelig het Blekkulf-rom i de nå lenger ikke fullt så nye Signatur-togene er ikke på langt nær så tilfredsstillende.
Tog er også bra takket være bistrovognen, hvor man kan kjøpe både skikkelig mat og snop.

Fra årsskiftet trådte loven om dyrevelferd i kraft. All grunn til å juble for dyrevernere, skulle man tro, men jeg er betenkt.
Jeg har ikke lest loven, men jeg er i utgangspunktet sterkt skeptisk til at jeg – smått fanatisk som jeg er – synes den er tilstrekkelig. Det største spenningsmomentet er uansett hvordan den blir håndhevet. Det skal visst ligge flere virkemidler for Mattilsynet i den nye loven, så det kan være lov å håpe at forholdet mellom deres opptatthet av matlov og dyrevelferdslov jevner seg ut.
Frikventli askt kvestjen: Men dør du ikke hvis du ikke spiser et lass vitaminpiller hver dag?
Vegetarrestauranter eller gode vegetaralternativer på “normale” spisesteder florerer ikke i vårt langstrakte land (alle enhver burde forresten prøve ut Persilleriet i Trondheim ved anledning). De største utfordingene kommer når man er i familieparker eller trenger noe å bite i langs veien midt på natten, men det får være et annet kapittel.
På de fleste steder er heldigvis betjeningen behjelpelig og samarbeidsvillig, selv om man ikke alltid er klar over veggis innebærer. (Hva? Spiser du ikke fisk heller? Men kylling da, det spiser du vel? d0h!)

For meg er det blitt den naturligste sak i verden, men enkelte tider på året føler jeg meg som en merkelig skapning uten forståelse fra noen.
Mange tror jula er mest slitsom å komme seg igjennom, og prøver å få meg til å innrømme at lukta av pinnekjøtt, lutefisk og kalkun gir meg vann i munnen og får det til å krible i smaksganene.
Bekjennelser fra en veggis er en sone på Origo. Les mer