Norges statsbaner har fraktet meg fra a til å mange ganger i årenes løp. Jeg liker tog; du får slappet av, om det enn er med et blad, en bok, noe på øret eller i prat med reisefølget – eller noen du blir kjent med underveis. Ikke minst når en reiser med unger er toget et strålende tilbud, spesielt i de gamle togene. Det som opprinnelig het Blekkulf-rom i de nå lenger ikke fullt så nye Signatur-togene er ikke på langt nær så tilfredsstillende.

Tog er også bra takket være bistrovognen, hvor man kan kjøpe både skikkelig mat og snop.

Til tross for mange togturer, har jeg aldri reist lenger enn Værnes nordover på denne måten. Før i høstferien.

Guttungen og jeg skulle besøke ei venninne like utenfor Mo i Rana. Jeg er kronisk sent ute, og selv om vi ikke sprang etter toget og kastet oss innpå i fart, var ikke denne dagen noe stort unntak.

Derfor var det ingen tid til å lete etter nytt sted å handle mat da min faste kjøpe-mat-til-reisen-plass plutselig ikke var der lenger. I stedet ble det å springe innom Narvesen på stasjonen, kjøpe en baguett til guttungen (som er enklere i matveien enn meg), noen boller, en pakke gulrøtter og litt snop. «De har sikkert noe jeg kan spise på toget,» tenkte jeg.

Der tok jeg grundig feil.

Toget nordover besto av to vogner – og to automater. én med kaffe, og én med hovedsakelig snop og brus. Det mest matnyttige for min del der tror jeg var vestlandslefse.

Det var et bedrøvelig syn når man har over seks timers reise foran seg og det allerede er en stund siden forrige måltid.

For å si det mildt: Jeg var rimelig sulten da vi kom fram. Og slik uggen i magen som man blir etter å ha spist for mye snop. Samtidig skjønte jeg hvorfor så mange av de reisende hadde med seg kjølebager.

Til returen hadde jeg lært, jeg smurte matpakker så det holdt. For, ganske riktig, mattilbudet var ikke noe bedre da.

Det syntes ikke mannen som satt ved siden av meg heller. Han hadde stått opp før hanen om morgenen og gledet seg på et togmåltid. Han måtte ta til takke med en «En liten matbit», som viste seg å være bittelitt flatbrød og spekemat.

Jeg observerte at også han kjøpte seg en solid porsjon middag på stasjonsrestauranten i Trondheim…

(For egen regning, Aura Avis, 8. november 2008)